Kultur/Natur

Langs Rallarvegen kan man oppleve noen av de mest dramatiske økologiske kontrastene landet vårt har å by på.

På korte strekninger endrer landskapet seg fra frodige, lune løvskogar til karrige, avblåste rabbar eller kalde og våte snøleier. Klimaforholdene endrer seg med høyden over havet, terrenget sitt relieff gir variasjoner i innstråling, snødekke og dreneringsforhold. I tillegg bestemmer skiftet i berggrunnen tilgangen på mineralnæring for plantene. Om man tolker fargespill og livsformer i vegetasjon og landskap, vil de økologiske skiftene være lette å observere, selv fra en sykkel i fart.

Dyrelivet følger vegetasjonens skiftninger. I Flåmsdalen kan en se mange forskjellige småfugler. Over tregrensen tar fjellets arter over. Her finnes rype, heilo og snøspurv. Rovfugler som jaktfalk og kongeørn finnes også. Trekkende gjess bruker Hardangervidda som rasteplass.

Hardangervidda har Europas største villreinstamme. Det er også en stor lemenbestand. Lemen er mange dyrs og fuglers viktigste næringsgrunnlag. Fjellrev, vånd, røyskatt, snøugle, rovfugl og mange andre fjellfugler er avhengig av en stor lemenstamme. Det er dokumentert en sammenheng mellom antall lemen og antall fjellrev.

Å være sønn av en berømt far, ha samme yrke og i tillegg hete nesten det samme, kan få rare følger. Paul Armin Due tegnet mange av de stasjonene faren lenge fikk æren for.

Paul Due (1835–1919) er en av landets mest kjente jernbanearkitekter. Han begynte som jernbanearkitekt i 1891 og fram til 1910 var han engasjert i alle NSB sine jernbaneanlegg. Sønnen Paul Armin Due (1870–1926) samarbeidet med faren fra slutten av 1890-årene. De var begge utdannet ved den tekniske høgskulen i Hannover, sønnen ble uteksaminert i 1896 og ansatt i faren sitt firma et par år seinere.

De fleste av stasjonene på strekningen Roa–Voss er tegnet før 1899 og signert Paul Armin Due eller bare Paul A. Due. Likevel har faren fått æra i ettertid da sonens medvirkning ikke har vært klarlagt. Bygningene langs Bergensbana er preget av tidens moteretning, jugendstilen, som Paul Armin var en klår tilhenger av. Gode eksempler er Haugastøl stasjon med uthus og vokterbolig, Fagernut og Grjotrust vokterboliger.

Det krevende arbeidet på strekningen over høyfjellet og den kraftige trafikkøken, gjorde det nødvendig å øke tallet på vokterboliger og stasjoner allerede i 1913. Arkitekt Harald Kaas (1868–1953) ble ansatt som bygningsteknisk assistent hos Statsbanenes Hovedstyre i åra 1908–14. Han tegnet en bygningstype med lik form for vokterbolig og stasjon. Dette gjelder blandt annet Sandå vokterbolig med stikningsbu og uthus.